Trangviksposten, redaktør Syversen, underbevissthet og omvendt déjà vu

I et ubevoktet øyeblikk ender jeg opp med å tenke på redaktør Syversen.

For ti år siden skrev jeg en tiepisoders lang føljetong til den bittelille lokalavisa Gaula på Melhus i Sør-Trøndelag. Spalten het «Redaktør Syversen, værsågod!» og var vel ingen ubetinget suksess når det gjelder antall henvendelser fra leserne.

Omvendt deja vú

Spalten var på trykk høsten 2005 og dreide seg om en fiktiv lokalavisredaktør og spesielt disputtene med bygdeoriginalen Bersvend Tesnus, mjølkebonde og hobbyfilosof.

I dag fikk jeg plutselig en følelse av omvendt deja vú. Jeg googler «redaktør Syversen».

Har underbevisstheten min spilt meg et puss? Der jeg trodde at jeg hadde skapt noe unikt, har jeg i realiteten kanskje kopiert noe som andre har funnet på? En velkjent problemstilling innen all kunst (kremt).

Til min store forundring skjønner jeg at jeg har spilt leserne et puss. Redaktør Syversen var jo ikke et nyoppfunnet navn på en fiktiv redaktør. Det var gjort før. For hundre år siden!

Men det fant jeg først ut i dag, ti år etter.

Syversen-originalen

ORIGINALEN: Redaktør Syversen styrte opprinnelig Trangviksposten (et sted mellom Horten og Kristiansand) i årene 1899 til 1907. Illustrasjon: Theodor Kittelsen / Wikipedia

ORIGINALEN: Redaktør Syversen styrte opprinnelig Trangviksposten (et sted mellom Horten og Kristiansand) i årene 1899 til 1907. Illustrasjon: Theodor Kittelsen / Wikipedia

Den «ekte» fiktive redaktør Syversen jobbet nemlig i Aftenpostens fiktive moroblad Trangviksposten, som ifølge Wikipedia var en del av søndagsutgavene til tanta i Akersgata i årene 1899 til 1907.

Altså lenge før den lokale og trønderske varianten av redaktør Syversen så dagens lys i 2005.

Forfatter den gang var Jacob Hilditch, og blant illustratørene var ingen ringere enn Theodor Kittelsen!

Trangviksposten dekket for øvrig Trangvik, en fiktiv by som lå mellom Horten og Kristiansand.

Ettersom jeg har svigerforeldre fra Tønsberg og Horten, skal jeg ikke si noe mer om inspirasjonskildene bak den fiktive byen.

Syversen-kopien

Den jevne leser kan godt gi seg etter denne lille oppklaringen, men for eventuelt nysgjerrige og nye lesere av «Redaktør Syversen, værsågod?» fra 2005 legger jeg også ved bunker av lesestoff.

Her er de ti første kapitlene i «Redaktør Syversen, værsågod!» og et bonusspor for de virkelig utholdende!

God helg!

 


Blogglistenhits

Kapittel 1: Feite tilbud

Huff… Der er han igjen. Det drypper fra pannen hans, nær sagt som vanlig, men nå er det nok formiddagsregnet som har skylda. Jeg forsøker å gjemme meg bak en flatskjerm som bare blir mindre og mindre. Han ser meg med en gang. Uten å be om lov setter han seg på sin faste plass, sånn at øynene våre møtes. Dette kan han. Jeg kjenner den siste ukas dårlige samvittighet velte opp og fram. Hvilke verdensproblemer er det vi har glemt å ta opp denne gangen?

– Jeg ser det regner ute, sier jeg prøvende.

– Spar deg, Syversen, både du og jeg kan se at det regner.

Lang pause.

– Hva vil du egentlig? Jeg har ikke hele dagen på meg! Jeg har faktisk ei avis som skal ut til faste tider, prøver jeg.

Kort pause.

– Det er annerledes med deg som… Han avbryter meg.

– Jeg likte lederen din i forrige utgave, sier han plutselig. Min fremste kritiker. Hver uke tar han turen innom for å sette skapet på plass. Men nå sitter han jammen meg her og skryter. På mitt kontor! Jeg tror det ikke.

– Har det rablet for deg, Bersvend? bryter jeg ut. Det er første gang jeg sier fornavnet hans høyt. Jeg er usikker på konsekvensene. I løpet av de årene Bersvend Tesnus – livsfilosof og økologisk mjølkeprodusent – har krysset mine veier har det bare gått på ”du” og til dels ”De” fra min side. Jeg skjønner at vi er ved et veiskille. Øyenbrynene hans trekker seg sammen og blir et sammenhengende, svart og skummelt svar på mitt utbrudd.

– Men jeg synes du tar for lett på markedskapitalismens inntog i det norske landbruket, fortsetter han, nå i mer kjent stil.

– Hvis Sponheim får det som han vil med den nye jordlova, så kan du vel få kjøpt deg ei seter som du kan gjøre deg enda feitere på, sier Tesnus. Han har blod på tann nå.

– Jeg har da aldri hatt lyst på ei seter? Vi har jo hytte ved sjøen og alt, sier jeg, og merker at det høres litt råflott ut.

– Problemet, Syversen, er at mange bønder kommer til å falle for fristelsen til å selge unna deler av gården. Fordi kapitalister – sånne som deg – har gjort dem helt gelé i knærne ved å drive en politikk som framelsker amerikanske tilstander. Alt skal på død og liv drives så stort!

– Men jeg har da aldri drevet med politikk? prøver jeg, men Tesnus er ikke til å stoppe:

– Dere har tatt fra oss enhver mulighet til å drive gårdsbruk på heltid! Hvis denne nye loven trer i kraft, så flytter jeg til varmere strøk!

– Men du er jo ikke nødt til å selge… prøver jeg.

– Aldri i verden om jeg selger arvesølvet til tyskere med feit pengebok og redaktører med trangt syn og vid bankkonto. Det kan du sitere meg på!

Før jeg får svart er mjølkebonden allerede langt uti det åpne kontorlandskapet.

Med den karen er det umulig å få siste ordet.


Kapittel 2: Øko- og krølltoppen

Jeg stirrer på ei litt krøllete avis. Jeg har nettopp fisket den ut fra en stor, brun konvolutt med anonym avsender. Avisen har nok vært gjennom noen menneskelige prosesser før den kom meg i hende. I konvolutten er en håndskrevet lapp med beskjed om å lese en bestemt artikkel. Lappen er ikke underskrevet, men likevel signert på et vis. Jeg blar opp i avisa og rygger nesten. Tittelen er ”Bøndene frykter tolltak.

Landbruksminister Sponheim har visstnok holdt pressekonferanse fra landbruksforhandlingene i Genevé, for å berolige bøndene. Jeg retter på brillene og leser følgende:

”Det vi vil forhandle om, er kvoter med lav toll. Det er ikke snakk om en så stor reduksjon i tollsatsene at det blir billigere å importere enn å ha norsk produksjon. Da raser alt i Norge. Renner det først vann over demningen, renner det mye.”

Det spørs om ikke demningen til min anonyme venn brast på dette tidspunktet. Om ikke dekket med blod, svette og tårer, er i hvert fall side 4 eier av en umiskjennelig eim av nykokt kaffe og kumøkk i skjønn forening. Og hva er den gulbrune flekken som danner ytre høyre på side 5?

Jeg rekker ikke å fundere lenge.

– Visste du at vi er på økotoppen? hører jeg plutselig. Som et ekko farer lyden, fra redaktør til redaktør på den stolte æresveggen, følger svingene på den udødelige bambusplanten i vinduskarmen, før den finner tilbake til sitt fødested i stolen foran meg. Har han sittet der lenge, mon tro?

– Selv du har godt av å konsentrere deg av og til, Syversen! konstaterer Bersvend Tesnus og smiler djevelsk.

– Hva vil du?

– Vi er på økotoppen, Syversen. Du og jeg. Bygda vår!

– Det vet jeg, vi skrev jo om det allerede i fjor. Vi har flest økologiske bønder i landet. Jeg kjenner historiene.

– Men det gjør tydeligvis ikke det forvokste værlammet som går omkring i dress og bræker nedi Genevé, sier Tesnus, ivrigere nå. En liten kunstpause, og så:

– Det er synd det er så lenge til VM i saueklipping kommer til Norge. Jeg skulle nok fått klippet det sorte fåret der i rekordfart. Og jeg skulle brukt gammelsaksa med keiva! hyler Tesnus og svinger venstrehånda i en skremmende bevegelse.

– Uff da. Det mener du vel ikke?

– Etterpå skulle jeg nok smurt inn vår landbruksmister med litt økologisk babyolje som kjerringa har funnet oppskrift på!

– Landbruksminister heter det, sier jeg.

– Å nei da, jeg har døpt han om til landbruksmister Sponheim! avslutter han. Dette er dagens triumf for Bersvend Tesnus. Han reiser seg opp, børster kontorstøvet av arbeidsantrekket og legger samtidig igjen betydelig mengde arbeid til Laura. Det er hun som har vasket golv og sinn fritt for skitt og lort så lenge jeg kan huske.

– Du skal være glad for at Laura ikke ser deg nå, roper jeg etter landbruksfilosofen, i håp om å treffe han i ryggmargen.

Han snur seg ikke, men jeg aner et smil.


Kapittel 3: Maskefall

«Det ble ikke karneval i år. Et tradisjonsrikt arrangement er dødt, men kanskje ikke begravd?» Jeg smaker på ordene som faller på plass under overskriften. Lokal vri denne gangen. Jeg er rimelig fornøyd!

– Hei! Syversen! Hvem er jeg nå?

En mannsstemme skjærer gjennom den forholdsvis tykke konsentrasjonsveggen jeg har brukt formiddagen til å bygge opp. Øynene glir motvillig vekk fra karnevalet på skjermen. Til min forbauselse møter de et nytt karneval.

­– Hva i all verden er det du har på deg? spør jeg, og vet jeg har tapt kampen mot konsentrasjonen.

– Kjerringa kjøpte den for et par år siden, da hun var med syforeninga til syden, opplyser mannen bak masken.

– Den er håndlagd, av tre. Nesten som jeg skulle gjort den sjøl! Men du svarte ikke på spørsmålet mitt, Syversen?

– Hvordan skal jeg vite hvem du er? Jeg ser bare ei tremaske på en treskalle, parerer jeg, og er ganske fornøyd med ordvalget.

– Så du kan være morsom du også? sier mannen.

Bersvend Tesnus tar av seg masken, og avslører et fårete glis.

– Jeg er en representant for det ansiktsløse samfunn, Syversen. Du har vel hørt om det?

– Ja?

Jeg drar litt på det.

– Vi er på full fart inn i det, og har vært det lenge, vet du!

– Hva vil du egentlig? Jeg må skrive ferdig lederen min, jeg har det travelt.

– Jeg skal være kort, Syversen, sier han, og begynner på verdens lengste utredning om telefonselgere som er på fornavn med en, sentralbord med pausemusikk og alskens selvbetjeningsautomater. Han ender på posthuset. Posten Norge.

– Kjerringa skulle ordne seg reiseforsikring her en dag. Du vet de skal på tur igjen. Syforeninga.

– Ja, og hva så?

– Hun fikk beskjed om at de hadde sluttet å ordne reiseforsikring på postkontoret. Nå måtte det gjøres på internett, hos de ansiktsløse. Du må ha nettbank, ergo må du også ha internett.

– Ja vel?

– Er det alt du har å si, Syversen? Ja vel? Er det ikke lenger mulig å gå en tur på postkontoret og få ordnet ting der? Jeg nekter å forholde meg til en stumtjener når jeg vil ha noe gjort! Men jeg er vel snart den eneste? Hvis det er noe jeg lurer på så spør jeg! Hvem i helvete skal jeg spørre i framtida om ikke jeg kan spørre dem som jobber med det jeg vil ha svar på?

– Nå trenger du ikke rope. Jeg hører deg godt.

– Det neste blir vel at jeg må laste ned kyr fra internett og kjøpe meg en sånn skriver med ekstra mye økologisk blekk til å skrive ut Dagros og Fagros med? Da skal du se det blir fart på effektiviseringa av landbruket!

– Nå fabler du!? sier jeg, litt redd nå.

Tesnus holder masken, men smilet trenger på.

– Det ville vel blitt litt av et sirkus! ler han.

– Ja, det er bra du ikke har tilgang til det gode selskap!

– Du vet aldri, Syversen. Det ringte en kar her en dag. «Er Bersvend hjemme?» spurte han. Han solgte ADSL. Sånne internettpakker. Jeg sa nei denne gangen.


Kapittel 4: Brutte løfter 

Lokalpolitikerne intervjues i tur og orden. Vi, som mange andre, lager serie om de ulike partienes valgprogram. Løfter gis og løfter skal sannsynligvis brytes. Jeg er møkk lei, men leserne må jo vite hva de stemmer på! Denne gangen er det Sosialistisk Venstreparti som sitter i stolen.

– Hva er hovedbudskapet deres? begynner jeg. Svaret kommer urovekkende raskt:

– Katastrofe! Det er katastrofe!

Bersvend Tesnus blir denne gangen min redning i en kjedelig hverdag.

– Du kan ikke bare storme inn slik, jeg sitter midt i et intervju, ser du ikke det? prøver jeg.

– Det springer uregistrerte kyr rundt i norske fjøs, Syversen. De kan ha alle mulige sykdommer. Kugalskap! Dette må på forsida, folk må advares tvert!

Dette er galskap, tenker nok SV-mannen. Det er like før han mister sitt mandat og stol til en sprelsk og tilsynelatende rabiat økologisk mjølkebonde uten snev av folkeskikk.

– Hent deg en stol. Du må ta det fra begynnelsen, for jeg henger ikke helt med?

Jeg forsøker å ordne det praktiske.

Mitt kontor har blitt et galehus, og jeg er glad jeg ikke har klaustrofobi. Det er en person for mye her inne, og jeg tør ikke la SV være alene med overmakta.

– Er det mulig for deg å komme tilbake litt seinere, du kan vente i sofaen? spør jeg spakt, og SV er allerede på veg ut døra før jeg fullfører setningen.

– Flott, da slipper jeg å hente en stol til, sier Tesnus, og demonstrerer en gang for alle at han aldri i verden slipper SV ned i valgurnen. Han har nettopp stemt partiet ut av mitt kontor i sin egen lille reality-serie.

– Som jeg sa, det er mange kyr i Norge som ikke er registrert i Husdyrregisteret. Titusener faktisk! Og det er ikke bra. Det er synd å si det, men det vitner om latskap i bondestanden! Det skaper problemer for slakteriene også. De vet ikke hvem de slakter!

Tesnus er ærlig, for en gangs skyld på grensen til selvutslettende.

– Tror du det gjelder for distriktet vårt da? spør jeg.

– Nei, nei, vi er jo blant de mer bevisste bøndene. Vi er adelen. Økologisk i verdenstoppen!

– Men kan du være helt sikker på det da?

– Ja, ja, jeg har tatt det opp med flere av nabogårdene, og der drives det lovlig. Dette er nok et problem andre steder. Jeg kan tenke meg at sunnmøringene lurer seg unna.

– Men da er jo dette ikke noe sak for oss lenger?

– Jeg synes du skal slå det opp, Syversen!

– Vi må ha noe lokalt preg.

– Du kan ta bilde av meg? Jeg synes bøndene må ta seg sammen!

– Det passer ikke. Du representerer jo bare deg sjøl?

– Ja? Er ikke det nok?

– Vent litt da, så skal jeg hente kameraet, sier jeg, klar over at det aldri vil bli brukt.

Jeg tar bildet. Tesnus ser akkurat passe opprørsk ut. Ser ut som han mener at det fins late bønder. Jeg lagrer bildet på pc-en, til skrekk og advarsel.

– Sånn! Det ble bra. Nå kan du hente tilbake SV? spør jeg.

– Så klart, sier Tesnus, men SV forblir ute i kulden.


Kapittel 5: Ører for fred

– Gudbrandsdalen står for fall!

Det ljomer i gipsveggene. En skulle tro det var Dovre som falt.

Jeg rykkes ut av mitt gode skinn og kjenner de små hårene i nakken reise seg. Nå er min personlige formiddagsplundring forbi.

– Kan du låne meg noen ører? roper han.

Tesnus ser skarpt på meg.

– Hva mener du? Det er vel ingen som måler prisen i ører lenger? prøver jeg.

– Ikke skap deg! Du vet godt hva jeg mener.

Øynene hans sender meg et blikk som får kaffekoppen til å velte utover forrige ukes vinnerkryssord. Adressen hans gammel-Ola bader i kaffegrut. Ola som har sendt inn løsningsforslag i flere år, men først nå er han trekt ut. Nåla i høystakken for første gang. Eller nåla i høyballen.

– Over nitti økologiske mjølkebønder i Gudbrandsdalen må snart legge ned produksjonen, sende kyrne på slakteriet og bygge om låven til andre formål. Det er sånn Tine vil ha det, brøler Tesnus. Det er like før han tar av slagstøvelen og deiser i pulten.

– De eier snart bare nåla i veggen?

– Ettersom vi bor i en såkalt økoklynge får vi beholde økotillegget på 60 øre per liter. Bøndene i Gudbrandsdalen står i fare for å miste sine lusne 30 øre.

– Men hva har det med oss å gjøre? Ærlig talt…

– Jeg synes vi skal streike i sympati med våre økovenner lenger sør, Syversen. Dette kan fort ramme oss også hvis vi ikke viser styrke. Jeg synes du skal ordne et oppslag!

– Men er dette noe du har snakket med andre her om?

– Nei, ikke nødvendigvis, men det ordner seg. De er enige med meg.

– Er du sikker på det?

– Ja.

– Kan du gi meg noen navn da?

– Nei.

– Da blir det vanskelig for meg å lage noe på det. Du skjønner det?

– Nei. Du kan vel avertere etter noen bønder i bygda som støtter boikotten?

– Boikott?

– En Tine-boikott ja.

– Du mener en annonse?

– En slags. Poenget er å få samle bøndene mot makta. Vise at det nytter å si ifra. Det holder ikke med leserinnlegg lenger vet du, det er avleggs. Helt nittitalls. Vi må vises. Gjøre noe sprell! Vi må kjøre høygaffelen inn i dekket på en melketransport, og på høygaffelen skal det stå: Vi vil ha våre 30 ører i fred!

– Er ikke det litt drastisk?

– Eller kanskje vi kan sende 30 griseører i posten til sjefene i administrasjonen, som en takk for lånet.

Tesnus er tydelig på hugget nå. Dette har han øvd på i speilet hjemme.

– Det mener du ikke?

– Jeg har sendt verre ting i brevs form tidligere, Syversen. Det vet vel du alt om?

– Jo da.

– Hvis ikke du vil ordne et oppslag, så må vi fikse ting selv. Du bestemmer.

– Dette er utpressing?

– Det kan bli en god sak, Syversen. Innrøm det. De små bøndene mot overmakta. Konflikt. Jeg vet nok hva sånne som dere er ute etter. Nå, hva sier du?

– Jeg synes du er vel PR-kåt for tiden.

– Da sier vi det sånn. Jeg tar kontakt!

– Hei, vent, vi har ikke noen avtale, roper jeg. Det er som å rope til en vandrende vegg.

Det ble 0-1 denne gangen også.


Kapittel 6: Det regner hagl

Det er ikke ofte kontoret er dørgende stille. Det åpne kontorlandskapet fylles stort sett med mer eller mindre behagelige lyder hver dag, hver time, hvert sekund, men ikke akkurat nå. Det er helt stille. Som i skogen ved bestemors hus. Eventyrskogen jeg gikk i som barn.

Den lett bedøvende atmosfæren på kontoret står i sterk kontrast til det ivrige regnet, på grensen til hagl, som pisker utenfor. Taktfast i det fjerne hører jeg dråper som vil inn. Dunk, dunk, dunk…

Dunk.

Jeg rykker til i stolen. Det siste var verken regn eller hagl. Det var stål.

– Er det mulig å lukke opp, Syversen? Jeg så nok bilen din utenfor. Jeg vet du er her! sier stemmen utenfor.

Jeg registrerer at klokken på dataskjermen forteller at barneteve for lengst er unnagjort.

– Jeg har noe viktig å fortelle! sier stemmen, høyere nå.

– Jeg kommer, sier jeg, litt usikker på hva som venter meg.

Jeg vrir om låsen, men da går døra i lås. Pokker. Jeg vrir tilbake og åpner døra på gløtt.

Like utenfor står Bersvend Tesnus, tilsynelatende hjelpeløs, med hendene fulle.

– Her, ta denne, Syversen! sier han, og rekker fram noe blankt.

Før jeg får tenkt meg om står jeg med ei hagle mellom hendene. Selv holder han hendene foran seg, demonstrativt. Det glinser i patroner mellom fingrene hans.

– Se her! Dette er resultatet av noen dagers ulovlig fuglejakt i nabolaget mitt. Det er noen som absolutt skal vise at de ikke bryr seg om reglene i vårt samfunn. De skulle vært skutt!

– Nå overdriver du vel litt?

– Nei, det synes jeg ikke. Lover og regler er til å holdes, og når noen bryter loven i min omgangskrets så sier jeg ifra!

– Hva er det som har skjedd?

Tesnus setter øyenbrynene i meg og strener forbi, inn på mitt kontor. Der slenger han patronene i ei skål som det tidligere på dagen ble servert twist i. Nå blir det godteri med ny og mer skuddsikker vri. Feltstøvlene har satt tydelige spor etter seg på linoleumen, og jeg tråkker etter, men velger en litt annen sti.

– Jeg skal si deg hva som har skjedd. Svogeren min – en jypling fra byen for øvrig – jakter i fjellet etter ryper, ikke langt unna gården min. Og i år har det jo som kjent blitt ulovlig å skyte med blyhagl, Syversen. Hensyn til miljøet og alt det der.

– Ja, er ikke det bra da?

– Problemet er at svogeren min mener at de nye reglene bare er et miljøjippo fra enkelte kontorrotter i miljøverndepartementet som aldri har hatt annet enn asfalt og brostein under føttene sine. Og det sier han som stiller med det nyeste utstyret hvert år, det er bare så vidt han får skitt på gore-texen skal jeg si deg, før han skifter den ut.

– Ja?

– Ja, problemet er at han likevel skyter med ulovlig blyhagl. Snakk om dobbeltmoral. Råd til alskens duppedingser har han, men investere i sunn fornuft det er det ikke snakk om!

Tesnus trekker pusten.

– Så jeg tok hagla hans!

– Hæ?

Livsfilosofen har tydeligvis vært på sin egen lille jakt og har ikke tenkt å gi seg med det.

– Jeg synes dere skal skrive om det moralske forfall blant jegerne!

– Men er dette virkelig så utbredt da?

– I min familie så! Dette ordner du, Syversen, det vet jeg.

– Men…

– Ikke noe men! sier Tesnus, tar hagla og går.

De røde patronene lar han ligge igjen til ettertanke.


Kapittel 7: Hilsen fra Afrika

Jeg vrir meg i stolen, både kropp og sjel verker. Det skal skrives kommentar for allmennheten og det har egentlig ikke skjedd så mye i det siste. I hvert fall ikke her på kontoret.

Jeg må ærlig innrømme at jeg sjekker e-posten min ofte. Alt for ofte. Noen vil si det grenser mot en mani. Tvangstanker vil andre si. Psykiatere. Men det hender seg i hvert fall det dukker opp noen morsomme ting der. Folk som har synspunkter, fortrinnsvis bønder, økologiske sådan, men også enkelte livsfilosofer.

Det er en stund siden Bersvend Tesnus var innom nå.

Sånn sitter jeg og tenker den dagen, helt til renholdsbetjenten Laura – tidligere vaskekjerring – kommer innom kontoret med dagens post. Den posten som fortsatt leveres på den gamle måten. Regninger, regninger, klage på uteblitt avis, oppsigelse av abonnement, reklame, mer reklame, enda jeg har klistret ”nei takk til reklame” på kassen. Kanskje jeg burde klistret det på postboksen i tillegg, bare for å være sikker?

Mer reklame.

Og et kort.

Inni en sammenbrettet reklameavis ligger det et postkort. Sirlig adressert til avisen ”ved Redaktør Syversen”. Redaktør med stor forbokstav. På forsiden er det bilde av en neshornmamma med baby. På baksiden står det: Hlane rojale nasjonalpark, Swaziland. Afrika.

Med blå, avsvertet kulepenn står det skrevet:

«Heisann, Syversen!

Det finnes faktisk flere paradis på jord.

Jeg synes du også burde ta deg litt fri og reise mer! Hvis vi trekker fra de daglige turene til banken og rådhuset så er det vel ikke mye de fotformskoene dine får rørt seg, tenker jeg? Det bærer nå avisen preg av etter min mening. I går så jeg neshorn for første gang, og når jeg tenker meg om så lignet det litt på deg. Sta i oppførselen; men der du er tjukk i hodet er kanskje neshornet litt tjukkere i huden!

I morgen drar vi hjem. Jeg synes du også skal ta deg en tur til Afrika, Syversen!

Beste hilsener fra Swaziland,

Bersvend Tesnus m/ fam.»

Jeg tar meg selv i å smile litt. Men kanskje har han litt rett? Kanskje finnes det noe mer der ute? Jeg er jo andre steder også; I barnehagen, på butikken, hos frisøren – skjønt det er blitt sjeldnere med åra, hos svigermor, hos bestemor på gamlehjemmet. Og på hytta. Ikke minst på hytta. Der kobler jeg av. Men å dra til Afrika?

Jeg rykkes fort ut av tankerekken. Som en antilope lukter fare, enser jeg ubudne gjester i det åpne kontorlandskapet.

Som en innfødt sikkert snek seg innpå neshornet en gang i tiden – den gangen det var tillatt i Swaziland – har han ubemerket inntatt angrepsposisjon.

– Jaså, du har grodd fast? hører jeg plutselig.

Jeg rykker til, og ser opp i to djevelske øyenbryn. Jeg har fortsatt kortet i handa, men føler at det er lua jeg sitter med. Hvor lenge har han stått her mon tro? Har han sett meg smile av kortet?

– Neida, jeg satt akkurat og…

– Slapp av, Syversen. Jeg skjønner. Jeg skulle bare levere denne her teksten. Det er bilder oppi der også.

Bersvend Tesnus rekker fram en gul konvolutt. Inni der har han lagt en liten bit av Afrika.

– Takk? Prøver jeg, men jeg er igjen sørgelig alene i rommet.

Jegeren har forlatt sitt bytte.


Kapittel 8: Legger og kabaler

Sommeren har gjort sitt siste desperate blaff, riktignok kledd i høstens farger. Minnet om helgas utflukt blant solstråler og en minkende rypebestand i fjellet forsvinner sekund for sekund. Det gule og oransje høstløvet glinsende i sol har skiftet lagringsplass, fra korttidsminnet til den mer upålitelige langtidshukommelsen. Akkurat nå er det de fire plussgradene i vinduskarmen i morges som har tatt plassen på korttidsminnet. Kulden er tatt inn i varmen, mens varmen har forsvunnet ut i kulden.

Det er oktober, og Jens Stoltenberg har nettopp presentert sin nye regjering.

Dette skal min avis skrive om, og jeg har satt mine trofaste medarbeidere på jobben. Lokal profil. Vi må ha en uttalelse fra Bjarne Håkon Hanssen, pølseministeren fra Namsos, den høytflyvende kulturminister Giske og den nyutnevnte kunnskapsminister Djupedal.

Sjøl skriver jeg leder.

– Jaså, du gjør som Stoltenberg! sier en stemme, brått.

Oktoberkulda kommer snikende, men det samme kan man ikke si om Bersvend Tesnus. I slagstøvler med innlagt vann tramper han inn på kontoret, med et bredt smil om munnen.

– Hva behager? prøver jeg.

Tesnus bøyer seg over skrivepulten og flytter ufrivillig en del papir. Det kontrollerte rotet ligner nå mer på møbeldungen på gjenbruksplassen i Varmbo, sett fra lufta.

– Du legger kabal, Syversen!

Tesnus er nådeløs, sjøl om jeg forsøker å snu dataskjermen vekk fra allmennheten.

– Jeg har bare en liten pause. Et femminutt! sier jeg, raskt.

Den økologiske mjølkebonden er dessverre raskere, og plutselig har han grep om musa. Med et par klikk går kabalen opp, og kortene hopper bortover skjermen. ”Bonus: 2005 poeng” står det ironisk nok, og videre: ”trykk escape for å avslutte”.

Fingrene vil gjerne bort på tastaturet, men så popper det opp en nytt vindu: ”vil du dele ut på nytt?” To knapper. Ja og nei.

Tesnus har igjen kontrollen. Det blir nei.

– Jeg synes Stoltenberg har lagt en bra kabal. Jeg er fornøyd, Syversen!

– Ja vel?

– Endelig har vi kvittet oss med Sponheim. Det var på tide at han havnet på hodet og ræva ut av regjeringslokalene spør du meg.

– Han fikk vel ikke en så brutal avskjed?

– Nei, men han Terje har jeg stor tro på! Endelig har vi fått inn en kar med fornuftige meninger som kan tale bøndenes sak. Det vanskelige blir vel å finne en erstatter. Han var jo nestleder i Bondelaget vet du. Kanskje jeg skal stille?

– Du?

– Ja, jeg lanserer meg herved som kandidat. Det synes jeg du kan ha på forsida i morgen! Jeg skal kjempe de økologiske bøndenes kamp, og jobbe for en modernisering av landbruket, samtidig som jeg vil ta vare på mangfoldet og det tradisjonelle kulturlandskapet!

– Det høres vanskelig ut?

– Man må sette seg noen hårete mål vet du, Syversen!

Tesnus bretter opp fjøsdressen og viser noen svarte legger. Han planter foten oppå stolen og poserer fryktinngytende som bare han kan.

– Nå kan du ta bilde!

– Men…

– Ikke noe men! Fram med kameraet, jeg fryser på leggene allerede!

Jeg henter fram kameraet, men får frysninger med tanke på resultatet. Dette blir stygt.


Kapittel 9: Hvit høst

Løvet har for alvor begynt å falle av trærne, og danner gjemmesteder i gult, rødt og brunt for alskens kryp bortetter veikantene. Høst. Det er sånn det skal være. Men nå har frostrimet satt seg på noen blad. Hvit jul på sprayboks; noen har tatt jula på forskudd og bommet på vinduene. I butikkene selges julemarsipanen allerede. Høsten skal farges hvit. Høsten er bare en transportetappe mot kong Vinter. Sånn tenker jeg på veg til jobb, og knytter skjerfet litt ekstra i halsen.

– Vanskelig å komme seg ut av senga i morges?

Jeg skvetter litt idet jeg runder hjørnet og skal gå inn på kontoret.

Bersvend Tesnus fryser tydeligvis ikke. Kun iført sin sedvanlige fjøsdress, beksemsko, men med tendens til frostrim på knekken i de buskete øyenbrynene.

– Eh, fikk ikke start på bilen i morges, sier jeg. Tror ikke helt på det selv.

– Der har du fordelen med traktor, vet du Syversen! Hehe…

Tesnus er tydeligvis i godt humør. Han ler så rimet smelter.

– Hvorfor har du møtt opp her ute så tidlig på morgenen? spør jeg.

– Har du lyst på en kopp kaffe, Syversen?

Tesnus tar fram en liten termos fra den romslige bukselomma. Han kan tydeligvis kunsten med å holde seg varm.

– Joda, takk som spør. Men hva vil du egentlig? Det ligner ikke deg å komme trekkende så tidlig på morgenen for å by på nykokt kaffe?

– Jeg har bare varmet på den. Det er flere timer siden jeg kokte den. Ikke innbill deg noen ting, Syversen!

– Men hvorfor…

– Hysj!

Tesnus setter pekefingeren opp foran munnen og gjør tegn til at vi skal gå inn.

På kontoret er papirhaugen som vanligvis utgjør skrivebordet borte. På dataskjermen henger en gul lapp:

«Jeg syntes det var på sin plass med litt mer plass, så jeg har arkivert papirene i noen mapper som står i hylla. Ha en fin dag! Laura.»

Før jeg får tenkt videre over det, fyrer Tesnus løs.

– Jeg har tenkt å arrangere god gammeldags jul, Syversen! Hjemme på gården hos oss. Så kan barna få inntrykk av ordentlig jul. Ikke sånn plastikk-jul som kan kjøpes på ny hver desember, men sånn jul som du må lage sjøl. Økologisk jul! Skjønner du hva jeg mener?

– Hjemmelaget sylte og julebakst tenker du?

– Noe sånn ja. Og jeg skal være julenisse!

– Du?

– Kjerringa syntes det var en god idé, så vi har allerede begynt å forberede oss. Gården skal være åpen i hele førjulstida, og vi har tenkt å invitere barnehager og skoleungdom.

– Men har dere tid til dette her da?

– Jada! Dette har jeg tenkt på i flere år. Men det er bare en ting…

– Jaha?

– Jeg vil at du skal avertere etter gode hjelpere, sånne feer som nissen har, vet du! Jeg har tenkt meg han fotballspilleren herfra, Roar Strand, og så han artige nissen fra julekalender, han Gafseth! Det ordner du, Syversen?

– Nja, det kan vel bli vanskelig.

– Du husker vel også julebaksten med bestemor som hjelper deg med kjevla, Syversen? Eller er det bare masseproduserte pepperkaker på boks kjøpt av idrettsungdom på din egen trapp som fortæres hos familien Syversen kanskje? Hvor er sjela di?

– Nei, min kone baker, så…

– Da har vi en avtale?

– Jeg kan ikke…

– Jeg visste du ville si ja! Du er selvsagt også velkommen på prøvesmaking, Syversen!


Kapittel 10: Ost og rødvin 

«Vinmonopolets høye herrer har talt: Bygda får vinmonopol, og konkurransen er allerede i gang. Mange har meldt seg på, men ikke alle kan få polet i sine lokaler.»

Dette skriver jeg.

To herrer med gode argumenter var på besøk for noen dager siden, og ingen av dem har riktig forlatt. Det er ikke mer plass enn det er der oppe.

– Du har besøk, Syversen.

Jeg rykker til. Laura har ganske umerkelig forlatt rollen som vaskehjelp, og overbringer sin observasjon. Hun peker ut av vinduet med et megetsigende blikk.

Jeg kikker ned på parkeringsplassen utenfor, og svelger halspastillen. Foran en rød traktor med henger står Bersvend Tesnus og veiver med armene. Jeg åpner vinduet.

– Se her! Her er resultatet av sjenkepolitikken i bygda vår! kauker Tesnus, og trekker av presenningen på hengeren. Den er full av hvite, matte plastdunker med ukjent innhold.

– Hva mener du med det? roper jeg tilbake.

– Du kan jo komme og se sjøl!

Tesnus er tydelig utålmodig, og jeg vil ikke utfordre de morske øyenbrynene hans flere ganger. Jeg smetter på meg fotformskoene og løper ned trappene. Faen! Glemte kortet for å låse meg inn igjen, men, jeg har ingen tid å miste. Idet jeg åpner døra ut til parkeringsplassen er Tesnus i ferd med å sprekke.

– Finnes det ingen respekt for tradisjoner her i bygda?

– Hva mener du?

– Tradisjoner, Syversen! Sier det ordet deg noe?

– Ja?

– Min oldefar, min farfar og min far. Alle har de laget sitt eget brennevin. Jeg har gjort prosessen nokså økologisk i nyere tid, noe jeg er stolt av. Men hva skjer? Jo, nå kommer storkapitalismen inn og ødelegger fire generasjoners finforedling av det jorda har å by på!

– Ja vel?

– Ja. Du drikker vel sjøl, Syversen?

– Jo da, jeg og kona tar gjerne et glass rødvin til maten?

– Rødvin? Ikke kom her og narr meg. Jeg vet nok godt at du liker sterkere saker enn det!

– Altså, jeg har nok smakt…

– Smakt? Ja, det var forsiktig ordbruk. Jeg vet nok om alkoholvanene til dere bladfyker, Syversen!

– Hva vil du egentlig fram til?

– Du bør støtte meg. Du vet godt at vi taper alle sammen. De få pubene og spisestedene vi har kommer til å slite i konkurranse med «rødvinskvelder hjemme foran peisen». Jeg må legge ned produksjonen, politiet får mindre å gjøre og du må kjøpe dyrere sprit!

– Jeg drikker ikke så mye sprit, og det er vel bra at ungdommen ikke raver rundt i spritfylla?

– Det handler om å vite hvordan man skal drikke også, vet du Syversen.

– Ja, men ærlig talt, Bersvend!

– Hæ?

– Ærlig talt.

– Sa du Bersvend?

– Nei, altså…

– Jeg lar hengeren stå igjen her jeg, så får du gjøre hva du vil med den. Kanskje du kan bruke noen av flaskene på julebordet, eller som premie til kryssordet? Eller har du kanskje tenkt å innføre Suduku du også?

– Sudoku heter det.

– Det er vel det samme.

– Hobbyfilosof, du? Dette her burde du ha forutsett!

– Noen ting er verdt å kjempe for, Syversen, og ikke si at jeg ikke har prøvd!

– Nei, det skal jeg si.

– Ja, ja. Jeg får vel ha meg hjem til kjerringa. Hun har kjøpt noe rødvin og ost til i kveld.


Del 2, kapittel 1: Det milosofiske miljø (et minicomeback fra 2010)

Fem år etter at hengeren med kassert sprit veltet i en av de altfor mange rundkjøringene her i bygda, for øvrig et resultat av all kaffedrikkinga i teknisk etat i kommunen og enda høyere nivå, sitter jeg nok en gang og skal forfatte noen Pauli ord om verdenssituasjonen. Sett herfra. Mens jeg for noen år siden på grunn av kjeften endte rett på Tunga, må jeg nå holde tunga rett i munnen. Skal vi se. Hva har skjedd siden sist?

– Sponheim har gitt seg!

Før jeg rekker å svare på mitt eget spørsmål, dukker det opp en velkjent fossil fra en svunnen tid. Litt grovere i trekkene, men med umiskjennelig framtoning. Bersvend Tesnus, mjølkebonde og livsfilosof har overlevd seg selv. Han tramper inn på kontoret med bred beinføring, lett krøllete værhår og et brudeslør av lort hengende fast i hælen på beksømstøvlene.

– Og før du prøver deg på noen morsomheter, Syversen: Jeg har allerede fått høre det: jeg ligner mer og mer på Lars Sponheim. Til og med kjerringa sier det. Men jeg er bare glad til. Nå er han jo blitt en spiselig kar.

– Hva mener du? Har du blitt myk med årene?

­– Haha, ja, jeg bruker Milo i pelsen. Neida, jeg er fortsatt av samme ulla. Vær du trygg.

– Så, hva vil du?

– Hva tror du? Jeg må jo selvfølgelig gi deg inn med teskje bestandig. Har du sett ut vinduet, eller glemte de å fjerne skylappene etter at du spikret den siste pallen i kretsfengslet?

– Jeg har mye å gjøre, så det er fint om du kommer til poenget. Tenker du på den nye miljøgata?

– Miljø, hø. Jeg skal gi deg miljø. Mjølkekyrne på sambruket vårt slipper ut mindre drivhusgasser i året enn den gata gjør i løpet av lunsjen til lokalkontoret på NAV.

– Men de har vel ganske lang lunsj? prøver jeg.

– Uansett, Syversen, den miljøgata mangler alt ei miljøgate bør ha for å kunne kalle seg ei miljøgate.

– Det har det vel vært skrevet om før? Fotgjengeroverganger er vel på tur?

– Jeg er redd det heller blir fotgjengernes undergang. De ser jo ikke lenger enn sin egen oppstoppernese der borte på Rådhuset. Hvis de i det hele tatt orker å ta på seg brillene. Alt de snakker om er hvordan de skal dra nytte av ombyggingen av huset slik at de får en mer behagelig hverdag. Målet er vel å kunne bevege seg hvorsomhelst innendørs i fotformsko. Hva med deg? Bruker du fortsatt de gamle, beige?

– Eh, nei, jeg har skiftet dem ut for lenge siden, sier jeg og trekker beina under meg.

For seint.

Øyenbrynene til Bersvend Tesnus begynner å bevege på seg, samler seg i til et frontalangrep og velter seg over pulten for å undersøke saken nærmere.

– De nye er brune, sier jeg for å slippe flere spydigheter.

– Ja, da er du vel på linje med halve Europa. Fascister hele gjengen.

– Men, hva har det med sko å gjøre?

– Dere er dere selv like. Tenker bare på profitt. Nekter å slippe verden til grøtfatet, men forsyner dere gjerne med både kanel og sukker og billige fotformsko produsert i Taiwan.

– Kina, sier jeg spakt, usikker på hvorfor.

– Samme slaget, det vel. Poenget er at den miljøgata ikke er noen miljøgate før eksospottene parkeres i god avstand fra folk flest. Du har vel begynt å gjøre som alle de andre du også, å kjøre bil fra bakeriet til postkontoret?

– Nei, de har jo post i butikk ved siden av bakeriet, så…

– Men du kjører bil?

– Ja?

– Nettopp!

Før jeg får spurt hva han egentlig vil, er lortkakene det eneste som er igjen av hobbyfilosofen på kontoret mitt.



Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: