En A3-dag i et A4-liv

«Hva skal dere i helga?» spurte en kollega tre av oss i lunsjen forrige fredag. Jeg ga henne blikket og sendte spørsmålet videre til de to andre rundt bordet. Det er veldig lenge siden jeg har kunnet si at jeg skal noe kult i helga. Jeg har blitt god på å fylle den med plikt. Derfor ble lørdagen et lite eventyr for meg.

Nå er det ikke helt sant at jeg ikke hadde noen planer. Rune og jeg skulle se på gulv til småbruket vårt. Jeg skal ikke ha noe dritt, men et sjelfullt tregulv som varer og bare tar seg enda bedre ut om det får riper i seg. Derfor hadde jeg store forventninger da vi nærmet oss det fancy showroomet på Frogner.

Egentlig burde jeg tatt signalene da jeg så seks–sju hoiende vestkantgutter med nikkers, knestrømper, sleik og det norske flagget plantet i sekken på trikkestoppet. Frogner er en annen verden for meg, en verden jeg blir ekstremt stressa av å være i når jeg beveger blikket bort fra de fine bygningene.

Det begynte ikke så aller verst. Mannen i butikken hilste pent da vi kom inn, og ga oss god tid til å se oss om. Da han hørte vi hadde kjøpt småbruk, var han kompis: «Å, noen ganger drømmer jeg om bare å skru av alle mobiltelefonene(!) og dra til et sånt sted.» Så sa han at vi burde ha et tidløst gulv som tålte en trøkk. Foreløpig helt på bølgelengde. Det varte til vi sa hvilket gulv vi likte best.

Han pekte på gulvet i butikken, som tydeligvis var «the shit». Det gulvet de har på småbrukene i Sørkedalen. «For gult», sa vi. «Ikke noe problem! Vi røker det to ganger i stedet for én.» Det er mulig jeg er tjukk i huet, men jeg ser ikke poenget i å velge et gulv med feil farge, som må behandles for å få litt mindre feil farge, når det allerede henger et annet gulv med riktig farge rett ved siden av.

Etter ti minutter med «Goddag, mann! – Økseskaft!» hadde vi fått så mye informasjon om det gule gulvet at vi kunne ha lagd en brosjyre om det. Til slutt måtte jeg spørre: «Men det går an å kjøpe det andre gulvet, eller?» Da snudde han seg mot noen kunder som sto og betraktet to planker han hadde lagt fram til dem – en av det gule butikkgulvet og en annen av det gule butikkgulvet – og et mutt «ja» gled ut av munnviken hans. Det ble ikke noe gulvshopping.

GULT ER KULT: Det skal godt gjøres å komme ut av denne sjappa uten det gule butikkgulvet under armen. Illustrasjon: Rune S. Alexandersen

GULT ER KULT: Det skal godt gjøres å komme ut av denne sjappa uten det gule butikkgulvet under armen.
Illustrasjon: Rune S. Alexandersen

I stedet ble det en tur til foreldrene mine i Tønsberg. Broren min og familien var på besøk, og jeg hadde så lyst til å ta med niesa og nevøen min på kino. Jeg hadde selvfølgelig et hemmelig håp om å få se den nye Askepott-filmen, men det er «Big Hero 6» som gjelder om dagen. Jippi, en animert robotfilm. Jeg hadde sett traileren og syntes den var sinnssykt dårlig. Er en liten gutt som prøver å trykke en rustning på en tjukk, hvit klump som ligner på Michelin-mannen. Terningkast: 1.

RØRENDE ROBOT: Til alle som ikke har sett «Big Hero 6»: Gjør det! Illustrasjon: Disney/Pressebilde

RØRENDE ROBOT: Til alle som ikke har sett «Big Hero 6»: Gjør det!
Illustrasjon: Disney/Pressebilde

Tror dere ikke den lille gutten mister storebroren sin i en eksplosjon, da? Tror dere ikke at broren har lagd en robot som blir bestekompisen til den lille gutten og hjelper ham med å beseire de onde? Tror dere ikke at den lille gutten og roboten blir sugd inn i et magnetfelt på slutten av filmen, og at den eneste måten gutten kan reddes på, er at roboten skyter superhånda si inn i romskipet gutten klamrer seg fast til, slik at gutten og romskipet sendes ut av magnetfeltet, mens roboten må ofre seg?

Da den hvite tjukkasen dalte ned i magnetdypet i sakte film, var det like før jeg reiste meg og skrek: «Neeeeei! Den gutten ikke påføres mer smerte!» Men det var ikke det verste. Tror dere ikke at roboten hadde tatt ut datachipen fra brystet sitt og puttet den i hånda han skjøt ut, slik at den lille gutten, som var et geni, kunne bygge ham opp igjen? Det ble for mye for meg. Jeg har ikke vært så ødelagt i en kinosal siden jeg så «Boys Don’t Cry» i 1999, og den har tross alt virkelige personer i seg, er basert på en sann historie og ender med at hovedpersonen (som bare har blitt plaget og mishandlet gjennom hele filmen) blir skutt og drept.

Nå skal det sies at jeg var et barn som satte mer pris på fantasivennene mine enn virkelige personer, men jeg måtte jo sjekke om denne reaksjonen er helt syk. En liten spørreundersøkelse i familien kunne avsløre at kona til broren min griner av alle animasjonsfilmer hun ser med ungene, søstera mi kan ikke engang se en episode av «Barhjelpen» eller «Cake Boss» uten at tårene triller, og forloveden hennes, som skulle kose seg med et nostalgisk gjensyn med «Løvenes konge», kom ikke lenger enn til «Naaaaaaaaaaaaaaaaaants ingonyama bagithi Baba» (første strofe i åpningsscenen) før han lå og tutet på sofaen.

Se for dere denne empatiske gjengen kjøre bil på E18 i mørket. Langs veien står det ei gammel dame og vinker. Bilen hennes er parkert ved veien, den er helt mørk, og dama har ikke refleks på seg. Forbi suser biler i 110 kilometer i timen. Vi klarer ikke å stoppe i tide fordi hun er så vanskelig å se. «Vi må ringe politiet», sier jeg etter vi har passert henne.

Jeg har ganske god erfaring med å kontakte nødetatene. For et par år siden ringte jeg politiet da jeg så to jenter i tiårsalderen ved et påkjøringsfelt til E18 med en plakat med «Oslo» på. Da vi hadde fest med journaliststudentene i lokalene til høyskolen og en i klassen kjørte hodet inn i brannalarmen, ringte jeg 113 og sa: «Hei! Jeg skal bare informere om at det ikke brenner.»

Min største utfordring i slike situasjoner (bortsett fra å skille mellom nummeret til brannvesenet og ambulansen) er å forklare veien skikkelig. «På E18. Før en av avkjøringene etter Tønsberg. Nå kjører vi over den brua som heter Dittendatten. Og der kommer den tunnelen som heter Dattenditten. Du vil kanskje at vi skal snu?» «Veldig gjerne», svarte telefonoperatøren i Vestfold politidistrikt.

Jeg var nok ekstra gira siden jeg akkurat hadde sett en superheltfilm. Oppdrag «Redd gammel dame» var et faktum. Vi tok av ved første avkjørsel, og «Big Hero 4» suste tilbake på E18. Svetten rant. Adrenalinet pumpet. Ville vi rekke fram før en sinna SUV smurte den gamle dama utover asfalten? Politiet ringte. En patrulje var på vei. Med betjenten på øret rapporterte jeg direkte fra stedet: «Nå blinker vi oss inn bak henne. Hun kommer haltende mot oss på førersiden av bilen, nesten uti veien! Hun … eh … hun … eh … det viser seg at hun trenger en veibeskrivelse.»

I et øyeblikk fryktet jeg at jeg hadde overgått min egen bragd om å ringe ambulansen for å si at det ikke brenner. Men politiet tente på tipset mitt. Parkering langs E18 i mørket regnes som ekstremsport. «Be henne vente i bilen til vi kommer.» Lettere sagt enn gjort, dama var allerede i ferd med å humpe tilbake til bilen sin. «Big Hero 4» hadde intet annet valg enn å legge seg på hjul etter henne. Reporteren kviknet til: «Vi ser henne, det er en bil mellom oss. Hun kjører videre. Hun kjører veldig sakte. Hun kjører i 70. Nei, vent … det er 70 her – det er vi som kjører for fort!»

Jeg hadde vett på å legge på før jeg innrømmet at jeg stjal en hel eske med gummistrikker fra gartneriet til faren til Henrik Fuglevik i fjerde klasse. «Tusen takk for at du ringte», sa politiet. «Det er så viktig at folk bryr seg.» Og selv om jeg hadde litt dårlig samvittighet for å ha angitt ei søt, gammel dame, bedret den seg betraktelig da hun kjørte inn og parkerte i avkjøringsfeltet til Stavern.

GAMMEL DAME I VEIEN: Nå skal ikke gamle damer lenger hjelpes over veien, men ut av veien. Illustrasjon: Rune S. Alexandersen

GAMMEL DAME I VEIEN: Nå skal ikke gamle damer lenger hjelpes over veien, men ut av veien.
Illustrasjon: Rune S. Alexandersen

Hvordan avslutte en så inntrykksrik dag på best mulig måte? Dra på heavy metal-konsert med bandet til broren sin. Du veit, gutta som spilte sammen i over tjue år, pælmet en demo i postkassa til Metallica-produsent Flemming Rasmussen og fikk ja. Gutta som meldte seg på musikkonkurransen Global Battle of the Bands for moro skyld, og vant den norske finalen.

BROR PÅ SCENEN: Er ikke denne fyren «bad», så vet ikke jeg. Han pleide å løfte meg etter hodet da jeg var liten. Foto: Jenny Martinsen

BROR PÅ SCENEN: Er ikke denne fyren «bad», så vet ikke jeg. Han pleide å løfte meg etter hodet da jeg var liten.
Foto: Jenny Martinsen

Stå på første rad. Gli rett inn i miljøet fordi fett hår og fravær av bh er rock’n’roll. Være dem som har drukket minst, men som lager mer leven enn resten av lokalet til sammen. Hoppe opp og ned med lillesøster på ryggen. Mjaue og bjeffe. Ta noen danseband-moves ved siden av headbangerne. Rope «Det der var sånn helt midt på treet, Cato!» når andre roper at han er dødsbra. Synge «Either you love me or I’ll kill you» (ei låt han lagde da han var 16 og er skikkelig flau over) etter at konserten er ferdig. Stoppe på en bensinstasjon på vei hjem og få en asiatisk vindusvasker (Løvenes konge-fyren har mange talenter) til å ta helgepoleringen: «Clean window four dollas. Now I clean your window. Clean plate five dollas. Now I clean plate. Clean flont light ten dollas. Now I clean flont light.» Og Rune, som fikk tilbudet: «Ønsker du bilvask i tillegg?» inne på stasjonen, kunne si: «Nei, takk, det er ikke nødvendig. Det står nemlig en hyggelig fyr der ute og vasker den gratis.»

Tenk om jeg fikk spørsmålet på nytt? «Hva skal du i helga?»

Jeg skal møte en selger som får meg til å føle meg som en dust, og som prøver å selge meg et gulv jeg ikke vil ha. Jeg skal gråte av en animasjonsfilm om roboter. Jeg skal ringe politiet fordi jeg er bekymret for ei gammel dame langs veien. Og jeg skal dra på heavy metal-konsert uten bh og med fett hår og rocke foran verdens kuleste bror på scenen. Livet, altså.

CORNA-FANS: Per Magnus Henriksen (sutrekopp og vindusvasker), meg, Rune, Hanne Gjersdal Johansen (fru Corna) og lillesøster. Foto: Jenny Martinsen

CORNA-FANS: Per Magnus Henriksen (sutrekopp og vindusvasker), meg, Rune, Hanne Gjersdal Johansen (fru Corna) og lillesøster. Foto: Jenny Martinsen

1 Comment

  1. stiangp sier:

    Vittige saker! Keep it up 🙂

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: