Det spirer og gror i Vrådal, Telemark. Det gamle epletreet nedi bakken har sett så grått og stusslig ut i vinter og vår, men nå bærer det bud om en fruktbar høst! Når vi skriver fredag 5. juni 2015, blomstrer det i sin fulle prakt i rosa og hvitt.
Mens vi sitter inne og hamrer løs på tastaturet i håp om å komme gjennom alle oppdragene vi har, bretter sommeren seg sakte, men sikkert ut foran øynene våre.
Det er deilig å kjenne på forskjellen mellom naturen og oss mennesker. Mens den ikke har hastverk i det hele tatt, men rolig gjentar sitt evige kretsløp, stresser vi (heldigvis ikke alle av oss) mennesker med å rekke ting.
Er det fordi vi er redd for å ikke rekke alt vi skal gjøre før vi blir gamle? Eller fordi noen har sagt at det er sånn vi må leve?
Pøh, det er bare å se på det gamle epletreet nedi bakken!
Gamle trær har også blomster. Det blir frukt til slutt.
God helg!
Tekstgården 