Denne artikkelen har ikke så mye med språk å gjøre, men var en av de mest leste på den forrige nettsiden vår. Den ble først publisert 6. september 2018.
Jeg får ofte høre at jeg har mistet trønderdialekten min (det er snart 15 år siden jeg har bodd i Trøndelag). Derfor tenkte jeg at jeg skulle bli potetbonde, sånn at jeg gradvis kunne få dialekten tilbake gjennom å stappe poteter jevnt og trutt nedover halsen.
Om du har møtt en «ækt trønder», så vet du sikkert hva jeg snakker om.
Oppskrift på «avispoteter»
Nå vil jeg – gjennom en blanding av selvskryt og folkeopplysning – ta deg med på en liten potetreise her på Sør-Rui gård i Vrådal i Telemark.
- Ingredienser: 5 kg settepoteter, litt hønsegjødsel, vann, halm eller gressavklipp
- Redskaper: Kroppen, en hageslange, et spisst redskap å lage hull i bakken med
- Tidsbruk: Tre–seks timer
Steg 1: Finn potetåkeren din
Vi hadde allerede et helt småbruk og 34 mål å ta av, så det var en smal sak å finne plass til en potetåker. Om du «bare» har en liten hageflekk, holder det i massevis. Og om du bare har en liten fransk balkong i byen, så fortvil ikke: Det finnes også dem som dyrker poteter i bøtter og alt mulig rart. Jeg valgte meg ut en liten stripe på ca. 20 kvadratmeter mellom plomme- og epletrærne, der plena og enga møtes.
Planen er å dyrke poteter der nå, og så plante grønnsaker og belgvekster neste sesong.
Steg 2: Kjøp sertifiserte settepoteter
Jeg googlet og leste meg opp på emnet potetdyrking. Noe av det første jeg lærte, var at man bør kjøpe sertifiserte settepoteter. Bruker du butikkpoteter, som på våren oftest er utenlandske, er det større risiko for å spre sykdommer.
Det er stor synd, ifølge Mattilsynet og andre myndigheter.
Så da dro vi til Felleskjøpet i Bø i Telemark og kjøpte ferdig lysgrodde mandelpoteter. Mandelpoteten kan være utsatt for potetsykdommene skurv og tørråte, så tenk godt gjennom valget på forhånd. Kanskje er det andre potetsorter som passer best for deg?
Kjøp gjerne også litt hønsegjødsel (eller annen naturlig gjødsel) hvis du eller naboen ikke har egne høner.
Viktig sidespor: Dosere og fraggler
Selv om vi bor på et småbruk, har vi ingen traktor, ingen landbruksmaskiner eller hjelpemidler. Derfor ville jeg prøve den enkleste og mest miljøvennlige måten å anlegge en potetåker på: for hånd.
Ingen pløying. Ingen jordfreser. Ingen maskiner. Bare den romantiske tanken om bonden som får det til å spire ved å spille på lag med naturen.
Jeg var nok litt inspirert av Isak Sellanrå i Hamsuns Markens grøde og ikke minst Jordboka, som jeg leste i vinter. Gjennom den ble jeg nysgjerrig på regenerativt landbruk. Jeg leste meg opp på hvordan man kan dyrke og utvikle jorda ved hjelp av enkle prinsipper, uten å utarme den eller pøse på med sprøytemidler eller kunstgjødsel. Poenget er å spille på lag med naturens egne biologiske og økologiske prinsipper.
Den fabelaktige fotosyntesen i plantene jobber jo for oss ved å suge til seg CO2 fra atmosfæren, sende karbonet ned i jorda og frigjøre oksygen. Denne prosessen er en del av et fantastisk økosystem som blant annet skapte ozonlaget en gang i tida og gjorde det mulig for oss mennesker å bo på denne kloden. Et økosystem som – hvis vi er mange nok som spiller på lag med det – også kan hjelpe oss med å lagre store mengder karbon i bakken, og dermed bidra til å redusere klimaendringene.
Etter at enkle blågrønne bakterier først «krøp opp» på landjorda fra havet en gang for et par milliarder år siden, og så etter hvert utviklet seg til dagens planter med fotosyntese og det hele (arrester meg gjerne om du er biolog!), er landjordas økosystem tuftet på dette prinsippet: Moder jord liker ikke å ligge naken og eksponert. Hun vil helst være tildekket av noe grønt. Hun liker ikke når overflata er «åpen» og bar, slik man kan se på svære åkre rundt om i hele verden på vårparten etter pløying og såing.
En av grunnene er at hun vil beskytte det sårbare livet under jordoverflata. Nedi bakken. Med mindre jorda er helt utarmet, tørr og død av menneskers rovdrift på den, som under The Dust Bowl på den amerikanske prærien i 1930-årene, så er det et mylder av liv der nede. Der lever ikke bare den viktige meitemarken, men også en uendelig mengde mikroorganismer – sopp, bakterier og virus m.m. – som bidrar med alt fra å transportere næringsstoffer, lage «vann- og avløpskanaler» og bryte ned biologisk materiale til nødvendige byggesteiner for plantene.
Jeg bruker å sammenligne arbeidet de gjør, med doserne i TV-serien Fragglene. Du vet de små figurene som elsker å bygge svære byggverk av spiselige, gjennomsiktige stenger. Fragglene spiser hele tiden opp de deilige stengene, men da jobber bare doserne på og lager nye byggverk. Så lenge fragglene høster av dosernes byggverk på en respektabel måte, og lar dem bygge i fred, så er det et økosystem som fungerer. Doserne bygger, fragglene spiser. Det kan overføres til det virkelige liv også: Mikroorganismene hjelper plantene med å vokse, og vi mennesker (og dyr) høster og spiser plantene.
Men se for deg at fragglene plutselig fikk det for seg at de ikke trengte hjelp av doserne lenger, men i stedet skulle dyrke fram disse velsmakende byggverkene selv på en litt mer kunstig måte.
Tenk om fragglene i stedet bestemte seg for å kjøre svære maskiner over doserne, rive dem i fillebiter, så frø av glasstenger oppi dette kaoset, pøse på med kunstgjødsel og attpåtil spraye dette med gift.
Høres det kjent ut?
Nei, takk. Jeg vil heller la doserne være i fred og gjøre jobben for meg.
Ok, nok dosersnakk.
Steg 3: Sette poteter for hånd
Før i tida brukte gjerne bøndene poteter i stedet for maskiner for å «bryte ny jord». Poteten er ekstremt god på å bearbeide jorda og gjøre den mer fruktbar for det som kommer etterpå.
Jeg hadde hørt rykter om et gammelt potettriks som ikke krevde annet enn gamle aviser, en hageslange og selvfølgelig settepoteter.
Ingen tung graving for hånd, ikke noe behov for jordfres eller andre maskiner. Poteten legges omtrent bare rett oppå torva, og det er det.
Jeg satte potetene helt i slutten av mai.
Slik gjorde jeg det:
• Først la jeg en rad med avispapir rett oppå torva (dette var ikke engang plen, men ytterkanten av et beite).
• Deretter dynket jeg disse avisene med vann fra hageslangen.
• Så stakk jeg hull i avisene og laget en liten grop nedi bakken for hver potet. Potetene ble plassert med cirka 30 centimeters avstand i samme rad, og det var cirka 70 centimeter mellom de to radene (sjekk bruksanvisningen for «din» potet).
• Jeg plasserte potetene med groen (spirene) opp og passet på at mesteparten av poteten lå nedi hullet.
• Så strødde jeg litt hønsegjødsel rundt settepotetene.
• Til slutt dekket jeg begge radene med halm og gressavklipp, sånn at det illustrerte to rader med jord oppå potetene. Denne metoden trenger altså egentlig ikke noen påfyll av kjøpt jord.
• Og helt til slutt vannet jeg godt med hageslangen over hele potetåkeren.
Tidenes varmeste sommer
Så var det bare å vente. Ifølge bruksanvisningen på settepotetene skulle det gå 100 dager før potetene var klare til høsting.
Men ville potetene klare seg med min metode? Var det ikke litt dumt å ikke pløye opp, lage ordentlige renner og legge på litt god jord oppå? Kunne potetene klare å skaffe seg næring og vokse nedi torva, eller ville jeg bare bli skuffet og le av hele prosjektet?
Og hva med den ekstremt varme sommeren? Hvordan spilte den inn? Vi hadde bare én dag med regn fra mai til slutten av juli.
Jeg passet på å vanne litt med hageslangen innimellom, men var likevel spent på hvordan potetene taklet dette ekstremværet.
Utviklingen
Det tok litt tid før jeg fikk se noen resultater. I ukene etter jeg satte potetene, passet jeg på å legge på friskt gressavklipp oppå og mellom radene, sånn at ingen av potetene lå oppe i dagen. Det var min form for hypping.
Sånn så potetåkeren ut i juni:
Og sånn så den ut i juli:
Nesten klart …
I slutten av august begynte jeg å glede meg til innhøsting. Nå hadde det gått nesten tre måneder, og det var bare et par uker igjen til potethøstingen kunne begynne.
Jeg var imponert over hvor store plantene var. Det var jo ingen potetåker, men en potetskog!
Jeg var likevel fortsatt litt usikker: Hvor mye potet er det egentlig under alt det grønne og alle blomstene?
Så kom september, og det var på tide å sjekke.
Steg 4: Tid for høsting
Torsdag 6. september, omtrent 100 dager etter jeg satte potetene, var alvorets time kommet. Hvordan så det ut under plantene og avisene? Lå det noen myke og råtne settepoteter og fint lite annet der, eller hadde avlingen eksplodert?
Jeg må si jeg ble positivt overrasket. Poteten, altså. For en jobb den har gjort! Det bugnet av store og små mandelpoteter nedi jorda. Jeg fjernet et par planter og plukket et par håndfuller under dem. Flere middager bare i noen centimeters omkrets. Og jeg har satt 20 kvadratmeter!
Tenk så mye mat for så liten innsats? Heldigvis får vi hjelp til å spise dem opp.
Og potettrikset? Det fungerte som bare det! Nå må bare regnet gi seg, så skal vi ta opp store mengder poteter. Kanskje blir det noen på deg også?
